Natt Til Torsdag 6 August 2009...

Ja, her sitter jeg da...
Langt på natt og greier...

Nettopp sett ferdig Sex And The City - Filmen...
En ordentlig ROSA jentefilm (hvilke jeg SVÆRT sjeldent ser, hehe ) .

Konklusjonen må vel bli at den var ikke så ille, den var faktisk ganske bra.
Positivt overrasket, men det er mulig at det er fordi jeg forventa så lite av den ;)

Mannen prøver å sove på soverommet, og siden vi enda ikke har fått pussa opp og gjort ferdig barnerommet til minstemor, så sover hun fortsatt på vårt soverom.

Hun er imidlertid VELDIG våken, og LITE trøtt, og skravler og ler og hikster av fryd hører jeg...

Derfor sitter nå jeg våken her, prøver å se det an litt...
Går jeg og legger meg får jeg uansett ikke sove pga hun er våken, og hun blir enda
mer ivrig fordi MAMMA også er på rommet... *Sukk*
Hehe ;D

Ellers går nå hverdagen sin vante gang igrunn.
Nye planer for hus og hjem da, men det er bare morro egentlig :)

Får visst drømmeverandaen fortere enn vi hadde planlagt noen av oss, hehe ;D

Så, vi får se hvordan det blir.

Virker som huset vårt også skal skifte farge raskere enn planen var.
Sånn går det når man er gift med en svært spontan mann ;-P

Fargen har vi diskutert i flere mndr nå da, men det var mannen som fant på å gjøre
det store; Løøøp Og Kjøøøp!!! ;D

Jeg er igrunn glad jeg snart slipper å bo i et fjøsrødt hus, hihi ;D
(Ei av mine venninner NEKTER for at dette er fjøsrødt, og hun burde jo vite det, siden hun er i fjøsen nesten hver dag ;-P Så da er vel ikke huset fjøsrødt, men jeg liker ikke røde hus. Skal jeg like et rødt hus, så må det VIRKELIG ha SJARM ;D )

Hehe...

Ironisk nok, når jeg sitter her og taster nå, så føler jeg meg litt som Carrie i SATC...
Akkurat slik hun er på TV og på filmen vi nettopp så...
Hun skriver ned tankene sine om ett eller flere tema, tenker litt innimellom, og fortsetter å skrive ;-P

Akkurat sånn er det jeg skriver i dette øyeblikk...

Morsomt igrunn, å bare skrive og skrive og skrive og skrive og skrive og skrive...
Jøss, så mange like ord på rad uten å skrive feil en eneste gang ;D
WOW!!!

Har gjort det HELT STORE jeg nå da...
Det siste man bør gjøre før man tenker på å ta kvelden er vel å drikke en svææær kopp kaffe... (Jada, på størrelse med ei suppeskål, i en av de FANTASTISKE koppene vi fikk av Anita (MiMiTa's Boble) og mennene i hennes liv - til jul. )

Jeg ELSKER de koppene, og kjøpte ett sett til på halv pris etter jul.

(Vi er DÅRLIGE på å holde budsjettet vi ble enige om angående julegaver *knegg* )

Men det er ikke prisen på gavene som spiller den store rollen.
Jeg har ALLTID ønsket meg ENORME te-kopper, men ALDRI funnet noen jeg syntes var svære nok, eller fine nok...

Anita derimot, greide å finne slike til meg, tror nok det var ei mening bak å glemme gaven min hjemme da vi skulle utveksle gaver *flire*

Jeg kjøpte jo gaven til henne tidlig på høsten, og var sååå fornøyd, og jula kom liksom ikke fort nok. OG; jeg KLARTE å holde den hemmelig. YEEEY!!! ;D

Nærmere jul forstod jeg at upps, denne gaven var VELDIG personlig til bare HENNE =S

Så i kriseløsning ble det en marsipangris til hennes utkårede *flau*

Håper den var god i det minste, hihi ;D

Får finne på noe mer spennende til dem begge i år tenker jeg ;)

Og jeg begynner å få et lite CLUE ;D
*Kniiiz*

Sommeren er på hell, og det er fryktelig trist...
Venter hele året på denne fantastiske sommeren liksom...
Og så PJOFF - It's Gone Before You Know It... =/

Jeg ER og BLIR et sommermenneske - SOM ELSKER Jula da...

MASSE julelys i MANGE farger...
Er en smule amerikansk av meg på det feltet har jeg funnet ut, hehe =)

Etterhvert som årene har gått har jeg/min familie, som mange andre, mistet flere nære og kjære...

Hver første jul uten hver og en av dem er preget av det også...
Man prøver å glede seg så godt man kan, og joda man koser seg masse - for ALL del...
Men det er noen som mangler...
Tomrom som ALDRI kan fylles av noen...

Hvorfor er det slik?

Jula 2006 var den ALLER værste...

Sommeren samme året mista vi 3 kjære familiemedlemmer...
Jeg er ENDA ikke kommet over det...

Det har på en måte ikke gått opp for meg enda...
Samme med det kjære familiemedlemmet som gikk bort i 2003...
Så mye skjedde da, nyretransplantasjonen til eldsta var like om hjørnet (under 1 mnd etterpå), og alt var liksom i ei konstant tåke av sorg, håp og usikkerhet...

Heldigvis gikk det bra med eldsta, og om under 2 uker er hun 2-klassing, store-lille vakkerdukka mi...

Det er gått over 6 år siden 2003, og 3 år siden sommeren 2006...
Jeg lurer; vil det NOEN GANG gå opp for meg at de er borte?

HVORFOR blir man så knytta til andre mennesker?

Det gjør jo så ubeskrivelig VONDT å miste dem...

En annen ting jeg fortsatt ikke skjønner, angående meg selv, er at jeg har en enorm omsorg for andre mennesker, som jeg så gjerne vil finne en måte å GI på...

Jeg har hatt en stooor drøm siden jeg var ca 8 år...

Da jeg var lita var jeg med pappa'n min på jobb så FORT jeg fikk sjangsen.
Spilte ingen rolle om jeg av og til måtte sitte helt fremme i lugaren i baugen på Ambulansebåten.
Så lenge jeg fikk være med, så var jeg overlykkelig.

STOLT av pappa'n min også, som hadde (og fortsatt HAR ;) ) en så flott og viktig jobb ;)

Jo eldre jeg ble, jo mer fascinert ble jeg.
Enn å få lov til å JOBBE med å hjelpe mennesker som virkelig trenger det.
Ååå det var STAS når jeg fikk komme på kaia og hilse på Ambulansepersonellet i Ambulansene på land også ;) Hehe ;D

Det var DA jeg bestemte meg for hva jeg skulle bli, når jeg ble stor;

Ambulansearbeider/personell, kall det hva du vil.

Det gikk ikke mange årene derimot før JEG ble pasienten...

Herlighet så mange turer med ambulanse, flott personell men fryktelige smerter.

Senere var det datra mi som fikk en brå start på livet...
Kjempa for å bli tatt på alvor i over 2 mndr før de plutselig skjønte at jeg ikke var hysterisk førstegangsmamma, men at jeg virkelig VISSTE det var noe som IKKE stemte med snuppa vår.

13 Mai 2002 (13-tallet har alltid fulgt meg) ble det plutselig fart i sakene.
Legen slo akutt alarm og snuppa ble sendt til Bodø i ambulansefly.
Mannen ble med henne, mens jeg skrekkslagen dro hjem og pakka til oss alle, for å kjøre oppover til Bodø og være der...

En av de værste dagene i mitt liv, det kan jeg skrive under på flere ganger...

Dere som kjenner meg og min familie godt nok, vet resten...

Heldigvis ble det happy ending for snuppa vår, og vi håper hun får lov til å bli både gammel, skrukkete og grå ;D Og at hun får et godt liv, ikke minst...
Og det samme ønsker vi selvfølgelig for minstemor =)

Men da det var overstått gikk det ett og et halvt år, før jeg kolliderte.

Atter en gang var jeg pasient i ambulansen.
Da jeg omsider kom til hektene igjen, fikk jeg IGJEN høre; du må jo komme deg på RETTSIDEN i Ambulansen, nytter ikke å være pasient vet du.

Jojo...
6 mndr etterpå begynte jeg på ambulansefag-kurs...
Ironisk nok var det et veldig kjent fjes i gruppa mi.
Det gikk opp for meg at det var redningsmannen min den dagen jeg kolliderte.
Jeg prata litt med ham, og han huska kollisjonen min veldig godt...

For litt over ett år siden, kolliderte han selv - med ambulansen............

21 Desember 2006 var jeg på vei i seng, i leiligheta vi hadde den gangen...
Sto på badet og hadde stelt meg, pussa tennene og følte meg så rar...
Gjorde meg kjapt ferdig, og planla å løpe til senga.
Det siste jeg husker er at jeg hadde tatt et par skritt utti gangen...

Det neste jeg husker er at jeg våkner med voldsomme smerter og kramper, ser uklart og registrerer at mannen min sitter på kne ved siden av meg og roper navnet mitt og klapper meg i ansiktet...
Jeg hadde svimt av, og slått kutt i hodet som hadde truffet flisgulvet på badet *AUCH!!!*

IGJEN ble jeg pasient i Ambulansen.....
Syntes dette begynte å bli pinlig jeg, og satt for det meste og så ned i dørken og sa ikke stort...
Før jeg igjen fikk høre av han som satt baki sammen med meg; Du får komme deg på rettsia snart - før han blunka... *Jatta*...

Så, jeg lurer nå på om jeg noen gang får rota meg OVER på rettsia av ambulansen, og får oppfylt min store drøm.

Ikke det at jeg forestiller meg at den jobben er ALL THAT og en dans på roser, for det vet jeg MEGET GODT at den ikke er.
I tillegg er jeg også veldig klar over at dersom jeg nå endelig klarer det - en dag, så vil jeg nok til tider oppleve ting jeg kanskje ikke var så forberedt på likevel...

En ting jeg er veldig dårlig på er å takle at noe skjer med folk jeg virkelig er glad i...
Da greier jeg ikke alltid tenke rasjonelt og holde hodet kaldt med en gang...

Det merkelige er at så lenge det gjelder andre folk, så går det helt greit =S

Værste er når det er jentene mine...
Herlighet den sommeren eldsta fikk et kutt i hodet, og blodet strømma over hele ansiktet...
Daaa var det ikke mye gøy å være mamma, og å holde hodet kaldt var ikke akkurat noen lett oppgave - jeg strøk glatt de første 5 minuttene...
VELDIG redd, selv om jeg VET at små kutt i hodet ofte ser værre ut enn de er pga det blør så mye...

Det var jentungen min, og jeg var rett og slett gjennomført 110% mamma...

Kanskje hadde jeg klart å tatt meg fortere inn dersom jeg allerede hadde hatt drømmejobben min... Men spørs vel...
Følelser er rare greier...
Når noe skjer med folk som betyr ALT for en, så er det kjempelett å miste fotfestet ei stund...

Tryggheten er at jeg VET at så lenge jeg er ALENE og det skjer noe med dem, så holder jeg hodet iskaldt, og gjør det jeg er opplært til å gjøre.
Reaksjonen DA kommer ETTERPÅ, når alt er OKEY igjen...

Dessverre ikke få ganger jeg har måtta fått ting ut av halsen på spesielt minsta, pga hun var en mester i å finne ting som hun satte i halsen da hun var baby...
Guri MEG altså!

Og siden mannen ikke KAN slik førstehjelp, så har det alltid vært JEG som har utført det...

Kjempeglad for at jeg kan det iallefall...

Jeg har også pusta liv i eldsta da hun var baby...
Det skjedde automatisk, hun slutta å puste, og jeg bare visste hva jeg skulle gjøre, og gjorde det...

Og; det gikk bra... Heldigvis...

Er det noe jeg ALDRI har angret på, så er det at jeg gikk gk helse og sosial...
Artigste skoleåret jeg har hatt noensinne, om man ser bort ifra at min kjære bror var kreftsyk det året... =(

Jeg og ene klassekompisen min (vi hadde 2 hele mannfolk i klassen, hehe) bestemte oss for å søke på ambulansefaglinja i finnfjordbotn det året...

Ingen av oss kom inn... =/

Og der skiltes våre veier, etter et kjempesupert grunnkurs-år på helse og sosial.
Fant ham omsider igjen på FB :D
DET er artig :)

Husker så godt det året...
Jeg og ei venninne + de to "menna i klassen" satt liksom sammen på hjørnet, hehe =)
Ett år jeg aldri glemmer, og et år jeg setter så ufattelig stor pris på at jeg fikk lov til å
være sammen med den supre klassen i...
Paralellklassen var ikke like super som vår klasse, vi var en unik klasse det året, synes jeg =)

Jeg kom imidlertid inn på barne og ungdomsarbeider høsten etter.
Ikke helt etter planen, men jeg hoppa i det og fullførte.

Likevel har jeg aldri kunnet glemme min største drøm: Ambulanseyrket...

Og her sitter jeg nå og vurderer...

Skal jeg ta det via nett, eller skal jeg satse på å komme inn på VGS til neste høst, selv om jeg ikke lenger er rettighetselev?

Søkte jo i fjor, men kom ikke inn =(

Men nå får vi linja i "heimbyen" min til neste høst, så...

Det ER jo mulig, men...

HVA er det riktige for MEG å gjøre?

Jeg vil jo bare bestå den pokkers eksamenen, og gå ut som lærling, ta fagbrev og begynne på resten av mitt liv - i arbeidslivet...

Jeg har gitt flere år av livet mitt til eldsta vår - hjemme...
Jeg har prøvd å være i jobb innimellom, men pga ting har vært litt ustabilt mht helsen hennes, så traff jeg valget å være hjemme noen år til.

Det er godt å være der når jentene våkner, og det er fint å være der når de legger seg for kvelden...
Det er fantastisk (selv med mange bekymringer) å være mamma, og jeg ville ikke bytta det bort for NOE i verden.
Men jeg savner det å være ute i arbeidslivet, i en jobb jeg virkelig føler meg hjemme i.
Sammen med gode kollegaer som har haugevis med humor og selvironi - der man gjør en forskjell...

Ikke noe kontorrotte-opplegg, det er bare ikke meg.

Javisst kan jeg skrive (dette blogginnlegget er jo et himla bra eksempel på det og min helt egne evne til å skrive meg fantastisk bort), men jeg må ha en jobb der ingen dager er like.
Der man ikke vet hva som kommer til å skje i løpet av dagen.
På godt og vondt...

Jeg må ha litt action, jeg TRENGER å føle at jobben JEG gjør - gjør en forskjell for andre mennesker.

Jeg har liksom et behov for å hjelpe, eller hva jeg skal si...

Jeg tror veldig FÅ forstår hvor brennende dette ønsket mitt om akkurat dette yrket ER...
Når man får en slik drøm som lita jente på rundt 8 år...
Det betyr noe...

Da er det noe som har gjort så sterkt inntrykk at det ikke bare er en tåpelig barnedrøm...

Det er så mye mer.

Jeg har selv fått hjelp av disse fantastiske folkene flere ganger,
det har snuppa mi også, og flere familiemedlemmer.

Uten de folkene som har vært på vakt de gangene vi har trengt både ambulanse, ambulansefly og ambulansehelikopter - så vet jeg ikke hvordan det hadde gått...

Når sykdommer gjør at man trenger hjelp FORT, eller når ulykken er ute og sekundene teller, da er de der og gjør en forskjell.

De redder liv daglig.

Hvilken jobb er vel flottere enn DET?

Jeg bare lurer; vil JEG noengang nå den drømmen...?

Jeg er en smule LEI av å være grunnen til at de må rykke ut på oppdrag... Hehe ;D

Men at jobben er noen dans på roser... Nei, det er den ikke...
Men der er mange koselige turer også...
Man treffer mennesker...
Som sagt; man GJØR en forskjell - i andres liv... På godt og vondt...

Inntil videre vil jeg fortsette å drømme...
Jeg er ikke den som gir opp lett...
Jeg må bare finne den rette måten å nå målene mine på...

Og det vil jeg vite når tiden er inne...

Nå tror jeg at minstesnuppa endelig har sovnet ;)

Bør vel finne senga jeg også, før det blir mårra ;D
Skal jo opp å være mamma for jentene mine :)

Får jeg overskudd til det, så kanskje vi tar oss en liten bytur :)
Håper igrunn overskudd og energi kommer sigende, til tross for at jeg kommer meg
seint i seng...
En bytur hadde faktisk vært VELDIG godt akkurat nå kjenner jeg.

(Jeg er ikke akkurat den som bruker timesvis i butikkene, hehe)...

Vi får se hva det blir til...

Jeg titta ut vinduet bak meg nå, og for første gang siden vinteren gikk over til vår, ser jeg ei stjerne på nattehimmelen...

Er det et tegn...?

Somewhere Over The Rainbow - Eva Cassidy

Trykk på bildet for å høre sangen...

Ikke gi opp drømmene dine.
Kos deg med sangen.
God natt...
♥

Klokka er nå 02:42...