*Natt til 3 August 2009; Har lasta inn en del gamle innlegg fra WP-bloggen min til denne bloggen min. Så her er litt gamle EFIT, ikke så mange da, men... Og noen gamle innlegg, som de fleste av dere som har fulgt meg ei stund, helt sikkert har lest før.
Ganske morsomt igrunn å sitte å lese lange romaner av gamle blogginnlegg med alskens humor, ironi og snodige tanker* ;)



 

Godt ut i Oktober allerede...

Synes tiden bare forsvinner for meg, selv om den ofte går sakte før man plutselig oppdager at det har gått
flere uker og måneder...
HVOR ble det av sommeren???
Hva har egentlig skjedd hittil i 2008?
Ble året slik jeg trodde egentlig?

Hmmm...

Året har bydd på utrolig mye igrunn...
Overraskelser, koselige hendelser, triste perioder, glade perioder...
Tja... Stort sett det meste kanskje...
Ting jeg ikke visste jeg ville, som jeg gjorde.
Og ting jeg ville, som jeg ikke gjorde...
Hehe... Snodige greier :)

Eldsta har rukket å bli 6 år, det var i begynnelsen av mars da, jammen ikke lenge til hun blir 7!!!
*Litt sjokka over det igrunn, men ok*

Minsta ble 1 år i forrige uke :D
Lille snuppa mamma si, som er blitt stor jente allerede.
*Sukk*

Babytiden går liksom så fort...
Vips, så er den over...

Enda ikke blitt noe bil-kjøp for min del...
Vil igrunn ha bil med airbag og slikt denne gangen...
Er så vondt å kollidere uten må skjønne... =P
Jeg har forøvrig INGEN planer om noen reprise altså!

MEN; slike biler ligger jo litt høyere i pris enn jeg har råd til akkurat nå...
Så....

Da har jo saken løst seg selv igrunn =)

Føles som om jeg går og venter på noe hele tiden...
Men HVA???
Føles som det er noe som skal skje, noen store forandringer, men jeg klarer ikke å
skjønne hva det kan være...
Men jeg har da denne konstante følelsen av å gå og VENTE på ett eller annet som skal skje...
Har hatt den følelsen i veldig mange år nå egentlig...

Irriterende igrunn...

Lurer på HVA jeg venter på, hehe =P

If you know... Then TELL me ;-P :-P

 

Veeel, er litt tidlig enda, meeen...
Jeg er begynt å tenke så smått på jula...
Og da kom jeg på en sang, som egentlig ikke er helt min musikkstil, men som jeg
bestandig har likt...
Er en egen stemning med denne sangen/melodien...

Chris Rea med Driving Home For Christmas ... Som vanlig, trykk på tittelen, så kommer dere til youtube
og får se og høre denne koselige sangen :)
Det er liksom en god stemning med denne...
Pleier å høre den når jeg kjører hjem til mamma og pappa rett før jul =)
Det er nå foreløpig fortsatt tradisjonen det da, å feire jula hos dem.
Får se hvor mange år man fortsetter med det da, hehe :)
Er jo koselig, men av og til må man jo gjøre forandringer i livet sitt =) 
Enn så lenge, så er det kjempekos å feire jula hos dem :)

Før har jeg og størsta pleid å kjøre utover dit nesten 1 uke før jul, så har gubben kommet etter.
Men siden hun nå er skolejente, så regner jeg med at alle 4 reiser samtidig i år, dersom vi skal
være der i jula i år også...
Vi får se, vi får se...

Har fått ferdig julegaver til våre 3 nieser iallefall.
Så gjenstår våre 2 nevøer.
Og ellers søsken og foreldre, og mormora til gubben, jeg har jo ingen besteforeldre lenger :(
Så blir det vel til noen venner og slikt også tenker jeg.
Har alt kjøpt gava til Anita :D
Hihi :-P
Og hun er jo bare såååååå nysgjerrig da :D
Og jeg synes det er knall-artig at hun er så nysgjerrig hihi :-P
Jeg KAN å holde på hemmeligheter :D :D :D :D :D

Girls keep secrets in the strangest ways, girls don't tell... eh... they just sometimes have to say, hihi ;-P

Vel, secrets er trygge hos meg :) 
Spes av den store sorten =P  

Så sånn er det...

Nej, hva skal man skrive egentlig...
Nå skriver jeg igrunn kun for å skrive...
Tastesjuk, men er jo ingen på msn for tiden jo...
Kjekt med blogg sånn sett =)
Kan skrive hva man vil, når man vil... Og har man nett = hvor man vil ;)

Har lekt meg litt med bilder i adobe i dag...
Yepp, seff av meg selv...

Tenkte å lage en LO om meg selv, men seriøst, det FINNES ikke presentable bilder av meg jo :-?

Så jeg har leita og leita i dag, men nej...
Må bare finne ett og bare hoppe i det sikkert...
Sukk...

Hihi...

Har jo ikke tid/ork til hobbyer for tiden heller...
Vil liksom ut og gjøre no artig sammen med venner også...
Er rastløs, rett og slett.

Må finne på no snart.

=)

November, desember... Så nytt år igjen...
Mon tro hva 2009 vil bringe...

So long folkens =)

Venner... Og diverse som er typisk Linnie til tider å skrive om... =P

De fleste har vel folk de kaller venner.
Det har jeg også, men noen personer fortjener tittelen mer enn andre.

Jeg har to bestevenner, som jeg vet jeg kan stole på.
Anita og Kristian.

Disse to håper jeg at jeg har med meg livet ut.

Det er jo ingen hemmelighet at man har vært igjennom veldig mye i
løpet av årene.
Og her om dagen satte jeg meg ned og satte ord på forskjellig som
har skjedd i løpet av de siste årene.
Dette er på lukket forum, hvor svært få har tilgang til å lese, dessuten
administrerer jeg såpass selv, at jeg uten problemer kan slette det dersom
jeg skulle ønske det, senere.
Men jeg pleier ikke skrive ting på nettet, som jeg absolutt ikke vil andre skal
vite noe om.

Uansett...
På dette jeg skreiv ned her om dagen, så fikk jeg et svar fra bestevenninna mi, Anita, som
virkelig varmet faktisk.
Vil gjerne dele deler av svaret hennes med dere her.
_________________________________
"Jeg skjønner godt at du er sint, fortvila, sliten og motløs, hvem ville ikke vært det etter alt du har vært gjennom de siste årene da?

Men du?

Du er verdens BESTE mamma, kone, venninne, søster og datter, å påstå noe annet er å lyve, å du, lyve er ikke fint...

Det er ingen som deg i hele verden kjære, INGEN! Du er tvers gjennom fantastisk, du stiller opp, du hører og du forstår. Vi er heldige som har fått blitt kjent med deg søta. SÅ DET SÅ!!!!

Gla i dej kjære."
_________________________________

Vel...

Dere som kjenner meg, vet at jeg har litt trøbbel med å ta til meg så mange fine ord på en gang, hehe...
Men det gjorde faktisk godt å få disse ordene av Anita...

Jeg ser ikke på meg selv som noen superperson, og det er jeg jo heller ikke.
Er bare et helt vanlig menneske, som stort sett gjør mitt beste i alt jeg gjør.
Klart, å bære ut søpla krever jo ikke så mye innsats eller IQ, hehe, men sant...

Har ei datter med en sjelden diagnose.
I hverdagen merkes dette så og si ikke igrunn, foruten at hun medisineres morgen og kveld.
Det går helt fint, og dette inngår i rutinene i hverdagen. No problemo.
Hun er akkurat som alle andre barn på sin alder, ingenting i veien hverken psykisk eller fysisk igrunn.
Joda, hun er nyretransplantert, men that's it. Noen cm lavere enn jevnaldrende, men dette vil nok
rette på seg etterhvert.
Vannkopper er direkte livstruende for henne, så dette tas det hensyn til.
Men ellers går det igrunn veldig greit :)
Men alt vi var gjennom det første 1 og 1/2 året hun levde, det var knalltøft.
Unner absolutt ingen foreldre, eller barn, å gå gjennom noe slikt...
Men, hey, vi klarte det :D

Har også vært en del andre ting som har skjedd.
Kreft har vi hatt tett på familien 2 ganger.
Ene gangen gikk det godt, andre gangen gikk det ikke så bra.
Kollisjonen i 2005, som jeg overlevde da :) (Seigliva vett, hihi). Men var tøft i tiden etterpå, det skal jeg innrømme...
3 tette dødsfall sommeren 2006 i tillegg til at jeg strøk på en viktig eksamen (for meg den viktigste)
gjorde sitt til at jeg fikk en aldri så liten nedtur, men karra meg som alltid på beina igjen.
+ + + + +

Og dette er liksom bare på denne siden av år 2000...

Men sant, jeg tror at vi mennesker er innstilt slik at man får ikke flere byrder enn man makter å bære...
Tar jeg feil?
Jeg er ikke noe supermenneske, jeg har bare vært nødt til å takle de situasjonene livet har fått meg opp i.
Og hittil har jeg da alltid landa på beina.

Man er ikke menneskelig dersom man ALDRI får en reaksjon på ting.

Og etter voldsomme ting, så bør man heller ikke stenge ting inni seg, men heller få det UT!
Enten prate med noen man stoler på, dersom man har det, eller skrive det ned, eller uansett...

Jeg har en tendens til å prate ting ihjel.
Blir jeg avbrutt, så tar jeg det opp på nytt, helt til jeg føler meg ferdig med det.
Og da blir det liggende.

Man vokser og blir sterkere på alle erfaringer man gjør seg, det er min mening.
Men det er ofte slik at en negativ ting sjelden kommer alene.
Ofte mye på en gang man må forholde seg til, og ofte går det så fort at det
kan ta laaange tider før man får en skikkelig reaksjon på ting, eller at ting går opp for deg,
at, herregud, things have changed...

Det jeg ikke skjønner, er at mange folk kvier seg for å prate om ting.
Vel, jeg HAR vært der da, men det er mange år siden nå.
Før var jeg slik: jeg klarer ALT alene, trenger ingen, vil ikke belaste noen med
mine problemer/bekymringer...
VEL...
Jeg lærte etterhvert at det er mye hjelp/terapi i det å prate om ting.
Sette ord på ting, få dem ut av verden.

Etter at jeg først hadde lært meg det, så har jeg lettere kunnet bearbeide ting jeg har havnet oppi.
Jeg synes jeg har best nytte av å prate ut om ting, men er jo ikke alltid man har noen som har
anledning til å lytte da, hehe =P :-P

Jeg vil tro de aller fleste har perioder i livet der de bare:
Nå orker jeg ikke mer... Nok nå!
That's it!!! Osv...

Men, greit nok, man kan si det... Av og til føles det godt å bare si at man driter i det, hehe...
Men de aller fleste vet nok med seg selv, at dette, det kommer vi oss igjennom...
På en eller annen måte havner man på beina igjen, på ett eller annet vis...
Kanskje et uventet vis...

Men sant...

Disse ordene fra Anita...
Det å bare vite at, hei, der ER noen som faktisk bryr seg.
At man har noen mennesker som av og til tar seg tiden til å vise at de er der.
Det er utrolig viktig for alle sammen tror jeg.

At jeg er så tvers igjennom fantastisk, det vet jeg nå ikke helt om jeg er så enig i.
Jeg er bare meg selv, som regel, så langt det lar seg gjøre.
Men det skal noe til før jeg slipper folk skikkelig innpå meg.
Men slipper folk skikkelig innpå meg, så BLIR de der liksom.
På en eller annen måte.

Anita og Kristian er to av de som er DER...
Og jeg gir ikke slipp på de to uten kamp...
Jeg vet at jeg kan si hva som helst til dem.
Det blir der...
Samtidig så er de begge to enestående til å holde motet mitt oppe, om det
kommer perioder der ting ser rimelig mørkegrått ut.

Nå går jeg bare rundt og gleder meg til å ta fatt på ambulansefaget igjen, hehe.
Skulle helst begynt i gååår, meeen må vente til de har fått ferdig modul 1, som er den modulen
jeg skal igjennom :)
Så, da må man bare smøre seg med en liten dose tålmodighet.
Kjøpte ny notatblokk i går da, altså, ja, jeg VET, men sant...
Det er ikke mye som engasjerer meg like mye som dette faget...

Det er masse tørt stoff, DET er HELT SANT... MEN det er også veldig interessant!
Og slett ikke dumt å kunne ;)
Får bare satse på at kunnskapen fester seg oppi mitt uskyldige lille hode :D ;)

Men stoffet er såpass heavy, at man MÅ virkelig ha en interesse AV det for å ha
sjangs om å få det til.
Og interessen mangler ikke hos meg.
Men jeg er fortsatt utrolig spent på om jeg får det til...
Er mye som skal sitte liksom...
Men jeg er innstilt på å få det til, og da må jeg bare tro at jeg klarer det denne gangen...
En annen innstilling er det ikke vits i å ha dersom man skal ha sjangs i det hele tatt...

Det er iallefall ikke umulig.
Og så lenge det ikke er umulig, så har jeg en sjangs om å få det til.
(Jaaaaaa jeg sitter her for å mote meg selv mer opp *flire* )

Jeg har bøkene fra sist.
Så kan jo lese litt nå og da...
I går greide jeg jo kunststykket med å sovne med ansiktet i boka, tehe...
Glad jeg ikke sikla i den gitt :-P

Nei, det går helst bare bra dette.
Er bare veldig gira og fryktelig spent på å starte opp igjen.

Gleder meg MASSE til samlingene!!! :D

Spent på hvor de skal være hen jeg :)

Menmen, alt sånt finner jeg ut etterhvert :)

Har jo et lite grunnlag å bygge videre på, og jeg merker jo at noe av det jeg leser,
kommer jo tilbake til meg, som at; JA, dette har jeg gått gjennom før, aha!

Utrolig hvor mye man glemmer når man ikke bruker det daglig egentlig...
Må skjerpe meg på det området ja.

Regelmessig oppdatering er slett ikke dumt har jeg funnet ut.
Spesielt for meg som har teflonhjerne *ler*...

:-P

Motløs...?
Njæ... Til tider kan jeg få noen minutters anfall av motløshet...
Men innerst inne har nok stå-på-viljen min det siste ordet og det lengste strået.
Jeg kan være fryktelig sta.
Faktisk :-P :D

Liksom...
Finnes det mennesker som ALDRI har en dårlig dag?
Kan ikke være mennesker det...
Må være overnaturlige vesener...

Det er menneskelig å feile, det er menneskelig å se mørkt på ting av og til...
Man er bare mennesker, og man kan ikke klare absolutt ALT alene til enhver tid.

Man står liksom litt sterkere sammen i mange situasjoner.

Det gjelder bare å finne den man står sterkest sammen med...